Ingen snakker om denne polerte åpen kildekode-notatappen, og jeg forstår det ikke

Som teknisk skribent sjekker jeg stadig ut nye skrive- og notatverktøy, og når jeg gjør det, leter jeg vanligvis etter «den hellige gral» innen det feltet. Når det gjelder notatapper, har jeg prøvd langt flere enn jeg er villig til å innrømme. Noen få, som Obsidian, Notion og til og med OneNote, har vært solide.

Men uansett hvilket verktøy jeg prøver, har jeg alltid kommet tilbake til Joplin. For vanlig, daglig arbeid er det polert, lett å bruke, tverrplattform og gir frihet fra låsing. Det er den virkelige kongen av notatskriving.

Joplin vinner deg ikke over umiddelbart

Den tjener sin plass sakte—og det er nettopp poenget

Design signaliserer noen ganger kvalitet, og Joplin ser ikke spektakulær ut, spesielt ikke hvis du er vant til Notion eller Obsidian. Så jeg forstår hvordan denne første opplevelsen kan få noen til å trekke en konklusjon.

Imidlertid føles det tilsynelatende enkle designet til Joplin gjennomtenkt. Du får et trepanel-oppsett: notatbøker, notater og en editor, og det forblir konsistent på tvers av macOS, Windows og Linux. Bortsett fra grensesnittet, får du også et konsekvent sett med hurtigtaster, med mobilapper som følger samme struktur som skrivebordsappen.

Dette er en bevisst konsistens som prioriteres framfor å tilby et nedstrippet alternativ på noen plattformer. Det lar deg ha den samme opplevelsen uavhengig av enheten.

Konsistensen er Joplins form for polering, og dette er vanskeligere å oppnå enn en vakker, men inkonsekvent onboarding-skjerm. Den aller første gangen jeg gikk fra bærbar PC til telefon midt i et prosjekt, var det ikke nødvendig å orientere meg på nytt. Appens konsistens er den typen finish mange andre verktøy ikke forsøker.

Notatene dine er tryggere her enn noe annet sted

Eierskap og kryptering—og hva hver av dem faktisk betyr i praksis

Når du bruker de fleste notatapper, setter du mye tillit til selskapet og dets løfter. Du stoler på at eksportene fungerer når du trenger dem, du stoler på at selskapet forblir tilgjengelig på nettet, og enda viktigere, du stoler på at dataene håndteres ansvarlig. Joplin, derimot, reduserer mengden tillit som kreves fra en leverandør.

Notatene dine lagres i Markdown i en database som er lagret på enheten din. De er aldri avhengige av om Joplins servere er tilgjengelige. Den har en ryddig eksportprosess som leverer filene dine i Markdown, som kan leses og redigeres i enhver teksteditor; du er ikke fanget i et bestemt økosystem. Dette er en viktig forskjell fra enkelte andre verktøy som bruker proprietære formater som bare spesifikke apper kan dekode.

Det er nyttig å sammenligne Joplin med Obsidian, fordi begge verktøyene legger stor vekt på dataeierskap. Faktisk har Obsidian en fordel med en litt mer direkte tilnærming som innebærer å lagre notater på disken som .md-filer. Men jeg heller fortsatt mot Joplin fordi ende-til-ende-kryptering (E2EE) er en del av gratispakken, en funksjon som vil koste meg minst $4 i Obsidian per måned.

Joplin beskytter mot en trusselmodell som er relevant for de fleste ved å tilby E2EE under overføring og på synkroniseringsserveren. Du får derimot ikke kryptering for den lokale databasen på enheten din, noe som også gjelder for nesten alle notatapper i denne kategorien. Dette er nøyaktig hvordan noen av de populære notatappene i denne kategorien sammenlignes:

Joplin har en valgfri synkroniseringstjeneste kalt Joplin Cloud som koster omtrent €2,40 per måned. Dette er imidlertid bare en valgfri tjeneste som lar deg betale for bekvemmelighet, snarere enn en måte å skjerme funksjoner som burde være gratis.

Dybden viser seg bare når du trenger den

Hva jeg oppdaget etter et år som ikke var åpenbart på første dag

Jeg ble positivt overrasket da jeg prøvde å flytte en batch med notater automatisk i Joplin. Jeg brukte dens lokale REST-API for å sende nettinnhold direkte inn i en notatbok. Jeg trengte ikke engang å berøre Joplin sin brukergrensesnitt, og den tjue minutter lange oppsettstiden var verdt det. Den har spart meg for flere timer siden den gang. For verktøy som kan gjøre HTTP-forespørsler, lar Joplins REST-API deg lage, søke etter og endre notater.

Også, hvis du hovedsakelig arbeider i terminalen, vil du ha nytte av kommandolinjeklienten. Men et element som virkelig gir liv til Joplin, er plugin-økosystemet. Det er ikke så robust som flere alternativer, men det er håndterbart på en måte som gjør det enkelt å finne de riktige verktøyene for å legge til akkurat den type funksjonalitet du trenger. Jeg bruker Jarvis-pluginen mye. Når den er koblet til min lokale Ollama-instans, kan jeg oppsummere, auto-tagge og utføre semantisk søk.

De fleste av pluginene jeg bruker med Joplin i dag, var ikke en del av arbeidsflyten min fra første dag. Men det har konsekvent gitt verktøy som fjerner friksjon og tilfører flyt i notatskriving på de tidspunktene når jeg faktisk trenger dem.

Så hvorfor bruker ikke alle Joplin?

Joplin prioriterer ikke estetikk. Selv om det har et funksjonelt grensesnitt, vil det aldri matche den visuelle elegansen til verktøy som Notion. Så hvis visuell motivasjon er en stor faktor i hvordan du skriver, vil ikke Joplin fungere for deg.

Den har også andre mangler. Mangelen på et innfødt toveis koblingssystem er et eksempel. Dette er hvor Obsidian overgår det, spesielt for alle som bygger en Zettelkasten. Disse feilene utgjør imidlertid den synlige formen av det Joplin ikke prøver å være. Det er ikke et samarbeidsområde, og det er heller ikke et kunnskapsgrafverktøy. Det tar notatskriving på alvor: det er tverrplattform på et nivå få alternativer matcher, er personvernfokusert, og er gratis i kjernen.

Alt Joplin prøver å gjøre er å få deg til å faktisk investere i notater, i stedet for en plattform, og det er derfor selv når jeg prøver flere elegante alternativer, ender jeg fortsatt opp tilbake hos Joplin.