Hele verden har forlatt denne kategorien av bærbare datamaskiner — jeg bruker fortsatt min og jeg er ikke klar til å slutte

Har du noen gang lagt merke til hvordan teknologi sakte har blitt større over tid? Det er mer tydelig i mobile enheter, som har vokst enormt i størrelse de siste årene, uten at det har vært tilgjengelige reelle kompakte alternativer.

Det samme kan sies om bærbare datamaskiner også. Jeg snakker om netbook-kategorien her — små, ultraportable bærbare datamaskiner som forsøkte å gjøre seg bemerket for flere år siden. Dessverre virket det som om netbooks alltid var fulle av problemer, utover deres elendige ytelse.

Alt tatt i betraktning, elsker jeg fortsatt Acer Aspire One 725 min til døde, og jeg har funnet en viss suksess i å bruke den som en notatmaskin med noen mindre oppgraderinger. Å bruke den fikk meg bare til å innse hvor mye jeg savnet formfaktoren, og det er ganske sprøtt å tenke på at vi fortsatt ikke har noen mainstream-alternativer i 2026.

Maskinen det gjelder

En tilstått underdrevet Acer Aspire One

Netbooks kommer i alle slags former og størrelser. Et kjent merke er Acer, og denne laptopen spesielt er en Acer Aspire One 725. Ikke akkurat en kraftpakke, men den støtter 64-biters operativsystemer, noe som på en måte er nødvendig for å kjøre noe som helst som er i nærheten av moderne programvare på den.

Denne 11,6-tommers netbooken ble opprinnelig lansert i 2012 med en lavoppløselig skjerm på 768p. Den har også en virkelig dårlig skjerm. Alt ser utvasket ut, og synsvinklene er forferdelige, mildt sagt.

For å fortsette med de dystre nyhetene, bruker denne laptopen den lavere AMD C-60, en ynkelig underdrevet dual-core CPU med en boost-klokke på 1,33 GHz. CPU-en har en TDP på 9 watt, noe som oversettes til overraskende god batterilevetid, selvsagt på bekostning av ytelsen.

Det er 2 GB DDR3 RAM, som brukeren kan oppgradere — men det er kun én-kanals. Du må også klare deg med den integrerte Radeon-grafikken, som ikke er noe å skryte av.

Når det er sagt, har denne laptopen en mengde porter, inkludert flere USB 2.0-porter (og en enkelt USB 3.0-port), en Ethernet-port og dobbel skjermutgang — VGA og HDMI.

Den mangler heller ikke når det gjelder oppgraderbarhet, og å åpne den opp er overraskende enkelt.

Likevel er det en utrolig underdimensjonert maskin som knapt kan kjøre moderne Windows på den — men vi har litt undersøkelsesarbeid å gjøre med Linux senere.

Noen nødvendige oppgraderinger

En SSD er den største oppgraderingen du kan få for denne typen maskiner

Acer Aspire One 725 kom med enkeltkanals 2GB DDR3 RAM og en veldig sjenerøs 320GB lagringsplass. Hvis RAM-situasjonen ikke var nok til å få deg til å gråte, hør dette — den originale disken er en smertefullt treg mekanisk harddisk.

Å starte Windows 10 Pro tar nesten en istid, og å få brukergrensesnittet til å svare er som å se maling tørke.

Det var åpenbart at den bærbare datamaskinen desperat trengte noen oppgraderinger. Det første jeg gjorde var å demontere den. Siden den hadde blitt stående ubrukt så lenge, hadde den samlet opp en del støv og rusk.

Å få den åpen var sjokkerende enkelt. To skruer, og du er ferdig! Når man titter på innsiden, fortsetter overraskelsene å komme. Vi har brukertilpasset RAM og lagring, sammen med det jeg antar er en ubehandlet M.2 SATA SSD-plass - ganske imponerende, virkelig.

Nevnte jeg at batteriet også kan byttes ut? Aspire One bruker en batterimodul som kan byttes ut ved å ganske enkelt skyve den ut. Det var nyttig, siden det ikke kunne holde på ladingen.

Dette er nettopp en av mange grunner til at jeg elsker denne klassen av bærbare datamaskiner; de beholder den lille formen uten å gå på kompromiss med oppgraderbarhet, noe som er en trend som lenge har vært glemt.

Når det gjelder oppgraderingene, var min første oppgave å bytte ut den mekaniske harddisken. Jeg valgte en ekstra 120 GB SATA SSD jeg hadde liggende. Denne maskinen skulle ikke bruke mye lagring, og med den nåværende pris-situasjonen var det lite aktuelt å kjøpe en ny disk.

Jeg klarte å klone Windows 10 Pro-installasjonen over på SSD-en, og endringen var transformativ. Det føltes som en ny maskin, og det å oppgradere til en SSD, selv en basert på SATA, er den største oppgraderingen du kan gjøre for den gamle laptopen din.

Selvfølgelig er det hele RAM-situasjonen. 2 GB RAM er ikke akkurat bra, og jeg støtte stadig på flaskehalser, selv med SSD-en installert. Jeg valgte å bytte den ut med en annen 8 GB DDR3-brikke (som fortsatt kostet mye mer enn den burde). 8 GB er sannsynligvis det ideelle for denne typen laptop. Mer enn det, og det er praktisk talt bortkastet.

Jeg rengjorde også viftene litt og påførte litt ny termisk pasta for å holde CPU-en litt mindre varm.

Bytte til Linux

Faktisk brukbar

Selvfølgelig passer ikke Windows 10 Pro i det hele tatt for denne typen datamaskin. Den kom tross alt med Windows 7 Basic rett ut av boksen. Selvfølgelig kunne jeg kjøre Windows 7 (eller til og med Vista!) på denne bare for moro skyld, men det er ikke en praktisk løsning siden operativsystemet er utdatert og ikke sikkert, og jeg vil koble den til internett.

Å bytte til Linux var noe jeg hadde planlagt fra starten av, og det finnes en rekke Linux-distribusjoner å velge mellom her, som AntiX og Linux Mint, hvorav jeg valgte den sistnevnte, med det mer lettvekts XFCE-skrivebordet. Selv om AntiX er det beste valget her på lang sikt.

Å installere det var en prøvelse, skjønt. Laptoppen nektet å starte fra Ventoy-sticken min, uansett hva jeg gjorde. Det som er rart, er at ISO-ene startet fint, men de møtte alltid merkelige problemer når de startet gjennom Ventoy, sannsynligvis på grunn av den utdaterte maskinvaren.

Etter en smertefull installasjon, ble jeg møtt med XFCE-skrivebordet. Jeg valgte å oppgradere pakkene mine, og var i gang etter en omstart.

Nå, jeg vil ikke late som om denne typen bærbar datamaskin er spesielt brukbar for moderne oppgaver. Det er bare så mye du kan gjøre med slik utdatert maskinvare, og Linux er ikke magisk — det finnes flere harde begrensninger for maskinvaren.

Flere nettleserfaner er ikke tillatt, det samme gjelder de fleste spill og moderne programvaresuiter. Heldigvis var alt jeg trengte å gjøre å synkronisere notatene og utkastene mine. Noe som er ganske enkelt med en moderne nettleser og Google Docs (selv om jeg innrømmer at jeg prøver å hoste det selv i fremtiden), eller med noe som Sublime Text for å ta notater.

Tastaturet er ikke bra, men det fungerer. Likevel kan jeg gjerne legge fra meg denne ultraportable laptopen og jobbe med noen utkast mens jeg lar hoved-PC-en være uberørt. På en måte er det mye mindre distraherende når du må fokusere på én liten skjerm.

Å, hadde det bare eksistert en moderne versjon av dette! Tenk deg en MacBook Neo, men med mulighet for oppgradering.

En klasse med bærbare datamaskiner jeg skulle ønske ville gjøre et comeback

Og det har vært en glede å bruke så langt. Ideelt sett ville jeg ønske noe med en bedre skjerm og et sett med anstendige høyttalere, men sist jeg sjekket, er det virkelig ingenting på markedet (mainstream, uansett) som oppfyller disse kravene.

En bærbar datamaskin under 13 tommer er vanskelig å finne, og de som finnes kommer med en hel rekke kompromisser og kan ikke oppgraderes i det hele tatt. Det er så synd når man tenker på det — netbooks var åpenbart ganske foran sin tid, begrenset av maskinvaren på den tiden, som rett og slett ikke kunne holde følge med formfaktoren.

Så mye som jeg gjerne skulle sett en comeback, realistisk sett kommer det aldri til å skje. Vi har alle gått videre fra netbooks på dette tidspunktet, og fremtiden er loddet fast, bokstavelig talt.

Likevel finner jeg meg ofte i å fundere og håpe på en mer moderne versjon av netbooken.