Det glemte science fiction-programmet som stille forutsa vår verden for 14 år siden

Vi lever i en gullalder for science fiction på TV. Bare Apple TV+ har et overflod av flotte sci-fi-serier, fra Severance til Pluribus til For All Mankind til Silo og videre, og det kommer alltid spennende nye serier rundt hjørnet.

Men det betyr ikke at science fiction-seriene fra fortiden ikke har noe å lære oss. Ta Continuum, en kanadisk science fiction-serie som gikk på nettverket Showcase i fire sesonger, fra 2012 til 2015. Denne serien blir sjelden nevnt når folk begynner å snakke om historiens største science fiction-serier, men den fortjener en plass i diskusjonen, om ikke annet fordi den var ubehagelig presis med noen av sine forutsigelser.

Continuum gir et dystert innblikk i vår mulige fremtid

At selskaper er mektigere enn regjeringen? Morsomt

Continuum begynner i året 2077. Den handler om en operatør i City Protective Services (det er fremtidens ord for politibetjent) ved navn Kiera Cameron (Rachel Nichols) som jobber for å ta ned en terrorgruppe kalt Liber8. Hun lykkes, men terroristene gjør en smart manøver ved å sende seg selv tilbake til fortiden, og Kiera havner ved et uhell med dem. Medlemmene av Liber8 ønsket bare å reise noen år tilbake, men de befinner seg i stedet i året 2012. De prøver å gjøre det beste ut av situasjonen og setter i gang med å forsøke å endre fortiden slik at framtiden ikke lenger er en politistat der selskaper bestemmer alt.

Når du leser det, kan du spørre: er Liber8 de gode? Å forhindre en bedriftsdystopi høres ut som et verdig mål. Det er ett av de mange vridde spørsmålene som gjør Continuum så tilfredsstillende å se på. I starten føles det som en vanlig krimserie der politibetjenten prøver å ta de dårlige gutta, men jo mer tid Kiera tilbringer i en verden hvor hvert våkne øyeblikk ikke er overvåket, hvor politibetjenter av og til gjør ting utover å håndheve sine bedriftsherres egeninteresser, hvor folk anses å ha et visst nivå av iboende verdi utover deres nytte for arbeidsgiverne, jo mer begynner hun å lure på om fremtiden hennes faktisk kan være verdt å forhindre.

Selskaper er viktige, selvfølgelig, men de har lenge vært i en delikat dans med regjeringen, og de siste tiårene har vi sett at bedriftsmakt får større fotfeste. Vi har sett bedriftsredninger, masseavregulering, og selskaper som slår seg sammen med hverandre til det punktet at de truer med å utrydde all konkurranse. Ideen om en bedriftsdystopi har eksistert i sci-fi lenge — Blade Runner kommer i tankene som en kjent film som forutsa det — men det føles mer mulig i dag enn noensinne, og Continuum gjenspeiler det.

Teknologi er flott, men...

Er det et punkt hvor vi blir for avhengige?

Sci-fi har lenge forutsett måter teknologi kan endre menneskekroppen på, til det bedre og til det verre. Continuum viser oss begge sider av mynten. Som politibetjent har Kiera kybernetiske implantater som lar henne koble seg til datasystemer og forbedre hennes fysiske evner. Det ligger en maktfantasi i det, og hennes framtidsteknologi gir henne et forsprang over omtrent alle andre i året 2012. Men vi ser også ulempen, da hele kroppen hennes effektivt kan hackes og kontrolleres hvis noen finner ut hvordan.

I 2026 er vi fortsatt i begynnelsen av å kunne forbedre menneskekroppen på denne måten, men vi nærmer oss, med selskaper som Neuralink som stadig gjør nye oppdagelser. Og fremveksten av generativ AI har fått noen mennesker til i praksis å overføre hjernene sine til den, noe noen studier finner reduserer deres evne til å lære nye ferdigheter. På hvilket tidspunkt gjør teknologien så mye for oss at vi ikke kan gjøre noe for oss selv lenger?

Dette er et annet spørsmål som Kiera stiller seg selv jo lenger hun blir i fortiden. I 2077 bruker ordre kontrollert av selskaper teknologi for å pacifisere befolkningen. Uten så mye av det, oppdager Kiera at hun gjenvinner sin autonomi som menneske.

Men dette betyr ikke at Continuum er anti-teknologi. Den behandler emnet med nyanser, og skildrer det som et verktøy som bare er så godt eller dårlig som de menneskene som bruker det.

Continuum: En spennende god historie

Fire sesonger med solid sci-fi du aldri har hørt om å binge

Utover all den sosiale kommentaren er Continuum bare et underholdende show. Budsjettet var ikke stort, men de gjorde det beste ut av det de hadde, noe som resulterte i noen veldig solide actionsekvenser. Vi får bli kjent med en god del godt utviklede karakterer. For eksempel er Carlos Fonnegra (Victor Webster) en moderne politimann som blir Keiras guide til 2010-tallet. Og Alec Sadler (Erik Knudsen) er et tenåringsgeni innen datamaskiner som er ansvarlig for å oppfinne noe av teknologien som i fremtiden vil bli brukt til å gjøre Nord-Amerika til en undertrykkende overvåkningsstat. Showet bruker hans karakter til å jobbe gjennom noen fascinerende spørsmål om teknologi.

Etter hvert som Continuum fortsetter, leker den med tidsreiser og tidslinjer på en måte som blir ganske komplisert, nesten som de tankevekkende sci-fi-seriene som krever en universitetsavhandling for å nøstes opp. Men til slutt holder Continuum ting enkle nok til at du kan se på den uten å bli overveldet.

Continuum sluttet for tidlig, men bare såvidt

Continuum ble kansellert før tiden, men fikk lov til å lage en fjerde og siste sesong med seks episoder som avsluttet historien, så det er ikke etterlatt i limbo. Det er et show som fortjener å bli husket, og jeg mistenker at det vil bli nevnt mer og mer etter hvert som vår verden begynner å ligne den den forutsa.