Den beste fantasyserien på Netflix akkurat nå er ikke den alle ser på

Hvis du leter etter en fantasy-serie å se på Netflix, har du mange valg. Men hvis du leter etter en god fantasy-serie, blir det vanskeligere. The Witcher startet med mye lovende, men har siden blitt kritisert kraftig av fans. Shadow and Bone så ganske bra ut en stund, men Netflix kansellerte den etter andre sesong, lenge før historien var ferdig fortalt. Har du hørt om Netflix sin Arthur-inspirerte TV-serie Cursed? Det har ikke andre heller.

Så Netflix har hatt noen problemer med å lande dette flyet, men de kom nær en gang: The Sandman er den beste fantasyserien på plattformen og forteller en fullstendig historie, selv om jeg skulle ønske den hadde vart lenger.

Sandmannen er en vill opplevelse

Myte gjort virkelig

The Sandman er en av de TV-seriene som bøyer tankene, med et helt sprøtt konsept som gir mening når man først begynner å se. Den handler om en mann ved navn Dream (Tom Sturridge), eller Morpheus, eller Lord Shaper, eller en rekke andre ting. Og egentlig er han ikke så mye en mann som han er den antropomorfe inkarnasjonen av konseptet drømmer. Han er en av de Endless, en gruppe på syv søsken som alle har kontroll over forskjellige aspekter av menneskets tilstand. Dreams søster Death (Kirby Howell-Baptiste) ledsager folk til neste verden. Hans bror Destruction (Barry Sloane) passer på hvordan folk skaper og ødelegger ting, og så videre.

Drøm hersker over Drømmeverdenen, riket hvor alle går når de sover, og hvor hver myte eller historie du noen gang har hørt er sann. Å holde alle disse mytene i orden krever mye arbeid. Drøm bor ved siden av Kain fra Bibelen, som stadig begår brødredrap mot sin bror Abel. På et tidspunkt kommer Drøm i besittelse av nøkkelen til helvete og må bestemme hvilken av hundrevis av søkere han skal gi den til, og ingen av valgene er gode. Skjebnene fra gresk mytologi volder ham mye trøbbel senere i historien, det gjør også et marerittmonster av hans egen skapelse kalt Corinthian, som har sett med knivskarpe tenner der de fleste av oss har øyne.

Gjennom alt forblir Dream selv taus, og gjør sin plikt strengt til det blir klart at han står overfor en form for forandring. Det er det overordnede personlige spørsmålet serien tar for seg: er det mulig for dette evige, uendelige vesenet å forandre seg, og hva betyr det for eksistensen dersom han gjør det?

Sandmannen er fantasy som føles fantastisk

Hvorfor nøye seg med én innstilling når du kan ha hundre?

For et show med så mange villbente konsepter, er The Sandman lett å se minutter for minutter. Ja, Dream er et vesen så eldgammelt at det er meningsløst å måle livet hans i år, men han er også en arbeidsnarkoman som ikke tar seg nok tid for seg selv, noe som er mye mer gjenkjennelig. Søstrene hans, Death og Delirium (Esmé Creed-Miles), er mye mer jordnære og hjelper til med å sette ham i kontekst. Du vil lære å like denne gretten høyguden.

Det hjelper også at Tom Sturridge gjør en fantastisk jobb i hovedrollen. The Sandman er basert på en tegneserie med samme navn som gikk fra slutten av 1980-tallet og gjennom midten av 90-tallet, og Dream selv var en stor del av å forme det som ble den «emo»-estetikken, som dukket opp i filmer som The Matrix og i musikk gjennom band som My Chemical Romance. Alle 2000-talls mall-goth-er skylder The Sandman, enten de vet det eller ikke. Sturridge er perfekt til å kanalisere den essensielle emo-blandingen av «Jeg er en mørk, plaget sjel som vandrer natten alene for alltid» og «Jeg er en selvmedlidende kjellerboer som burde takke sine lykkestjerner for at han har folk i livet sitt som vil få ham ut av huset innimellom.» Det resulterer i en opptreden som er rørende, morsom og til og med merkelig nostalgisk hvis du er en seer av en viss alder.

Og Netflix gir skuespillerne og filmteamet de ressursene de trenger for å gjøre Dreams historie så spektakulær som den fortjener å være. Vi ser hele prakten av Dreaming og de øde, askeaktige områdene i Helvete. Det er lange sekvenser som foregår i fjern fortid, som ett episode satt til det gamle Hellas, hvor vi blir kjent med Dreams sønn, Orfeus (ja, den fra myten), og en annen satt til Frankrike under Terroren. The Sandman har midlene til å gjøre alt dette, og du vet aldri hvor det vil ta deg neste gang eller hvilken tone det vil utforske.

Sandmannen ble avbrutt, men fullfører fortsatt historien

Det er mer enn Netflix tillater for mange av sine serier

Da Netflix først begynte å jobbe med The Sandman, badet hele Hollywood i ettergløden etter Game of Thrones, da alle strømmetjenester var villige til å kaste masse penger på fantasy-serier med kjente navn. Noen år senere hadde de samme strømmetjenestene revurdert strategiene sine, og The Sandman endte etter bare to sesonger.

Showet må riktignok hoppe over en god del av de originale tegneseriene, men det får med alt som er relevant for Dream, hvis historie har en definitiv slutt. I en alternativ virkelighet finnes det en versjon av The Sandman som hadde vart i et par sesonger til og gått mer inn på sidehistoriene fra tegneseriene, men det vi fikk er fantasifullt, morsomt, skummelt, tettpakket og komplett.

Kontrovers

Jeg må nevne at The Sandman-seriene er skrevet av Neil Gaiman, som kom under ild for flere upassende maktmisbruk rundt den tiden The Sandman-serien kom ut. Med det i tankene kan det ha vært best at serien avsluttet litt tidligere enn forventet, for å unngå å gi Gaiman mer oppmerksomhet.

Men Gaimans oppførsel tar ikke bort alt det harde arbeidet som rollebesetningen og mannskapet har lagt ned i dette showet, som er en ambisiøs fantasy på en skala vi sjelden ser og kanskje ikke vil se igjen på en stund, ettersom sjangeren går av moten i Hollywood. Det finnes mange flotte fantasy-serier å se på, og jeg regner The Sandman som en av de mest ufortjent oversette.