Den beste sci-fi-serien på TV er ikke den alle ser på

Gode sci-fi-serier er ganske vanlige i disse dager. Apple har hatt suksess med serier som Severance og Pluribus, og selvfølgelig er alle ivrige etter å se hvordan Stranger Things vil avslutte på Netflix.

Men bare fordi de er de mest populære sci-fi-seriene på TV akkurat nå, betyr det ikke at de er de beste. Faktisk er det én serie som lett er like bra eller bedre enn noen av dem, men som det nesten ikke blir snakket om.

For All Mankind er fantastisk

Et mesterverk under utvikling

For All Mankind ble skapt av Matt Wolpert, Ben Nedivi og Ronald D. Moore, sistnevnte hadde en stor rolle i å gjenopplive Battlestar Galactica på 2000-tallet, samt å skape Outlander. Serien handler om en alternativ historie der USA og Sovjetunionen aldri sluttet å konkurrere i romkappløpet. Den første sesongen foregår på slutten av 1960-tallet, da det å rekke ut i rommet fortsatt regnes som en prestasjon. Hver sesong etter dette hopper frem flere år, inntil i sesong fire, hvor menneskeheten har bygget et forskningssenter på Mars. I en liten scene på slutten av fjerde sesong hopper vi frem i tid igjen og ser at vi har bygget et gruvesenter på en asteroide. Året er 2012.

Et av de mest subtile grepene i For All Mankind er hvordan vi, etter hvert som årstidene går, legger merke til at mer og mer moderne teknologi dukker opp tidligere i tid. Logikken er at den originale romkappløpet hjalp oss med å utvikle teknologier som GPS og MR-er, så hvis det fortsatte, hvem kan si at vi ikke kunne hatt videosamtaler på 1990-tallet slik de gjør i For All Mankind? I kjernen handler serien om å feire denne typen fremskritt i menneskelig oppfinnsomhet og prestasjon.

For å forankre oss, blir vi introdusert for et bredt spekter av karakterer. En av hovedpersonene er Ed Baldwin (Joel Kinnaman), som starter serien som en NASA-astronaut og kan ende den som en av galaksens første marsboere. Hans kone (Shantel VanSanten) og datter (Cynthy Wu) spiller også viktige roller. En av de mest spennende historiene tilhører Margo Madison (Wrenn Schmidt), en ingeniør som etter hvert blir lederen for NASA før ting tar en vending i sesong 4, etter hvilket det ser ut til at hun skal forlate historien.

Det er en annen bemerkelsesverdig ting med For All Mankind: bare fordi en karakter er viktig, betyr det ikke at de blir værende gjennom hele serien. Historien strekker seg tross alt over flere tiår, og folk går naturlig inn og ut av den i løpet av den tiden. Seriens vilje til å la karakterer komme og gå etter behov gjør at den føles levende på en måte som mange andre serier ikke gjør.

For All Mankind blir sett altfor lite på

Vær den forandringen jeg ønsker å se i verden

Som de fleste strømmetjenester, avslører ikke Apple seertall med mindre de vil, så det er vanskelig å si nøyaktig hvor mange som ser For All Mankind. Vi kan i det minste anta at seertallene er anstendige. Tross alt har serien gitt ut fire fantastiske sesonger, en femte er på vei (forhåpentligvis i 2026), og skaperne har planlagt seks til syv sesonger før alt er sagt og gjort. I tillegg lager Apple en spin-off kalt Star City som gjenforteller noen av de samme hendelsene i dette fiksjonaliserte romkappløpet, men fra den sovjetiske siden. For All Mankind kan bli Apples første hjemmelagde franchise, og jeg antar at de ikke ville gått for det hvis det ikke ga anstendige seertall.

Men jeg vet at den ikke får de tallene den fortjener. Jeg vet at For All Mankind ikke blir diskutert nesten like mye som noen av Apples andre sci-fi-serier som Severance, Pluribus eller til og med Silo. Og gitt hvor solid serien er, er det synd.

For All Mankind skiller seg ut for hvor optimistisk det er. Akkurat nå, med nye rapporter som stadig kommer ut om at generativ AI potensielt kan ta jobber fra mennesker, kan teknologi virke litt skummel, men For All Mankind forestiller seg en fremtid hvor mennesker tar dristige sprang ut i det ukjente, hvor vi jobber gjennom våre forskjeller for å skape en bedre, lysere fremtid. Det betyr ikke at det ikke finnes konflikt — faktisk er det ganske mye, og serien gjør en flott jobb med å skissere hvordan et sammenstøt mellom to vitenskapsbesatte supermakter kan se ut — men For All Mankind har en livlig ånd som gjør at ting aldri blir altfor tungt.

Er det noe negativt med For All Mankind?

La oss plukke lus

Ok, nå får det være nok med meg som sikler over serien. Det er noen få ulemper. Selv om sci-fi-dramaserien generelt er veldig interessant og treffende, er det noen jordnære historielinjer som føles litt for melodramatiske for sitt eget beste. For All Mankind ønsker å være et spekulativt fiksjonsdrama og en karakterstudie, og jeg tror den er litt bedre på det førstnevnte. Men serien går alltid videre til neste utvikling, så dette blir knapt mer enn små hindringer på veien.

Jeg vet virkelig ikke hvor serien går videre. I den fjerde sesongen hadde teknologien bak romreiser utviklet seg til punktet hvor private romferder ble mulige, noe som skapte kaos i den etablerte ordenen. (Og ja, det finnes et alternativ til Elon Musk, hvis du lurer.) For All Mankind har stort sett innhentet vår nåværende verden. Neste sesong forventer jeg at den begynner å spekulere om vår fremtid, og det gjør meg veldig nysgjerrig.

Hvor går menneskeheten neste gang?

Som en strømmetjeneste spesialiserer Apple TV+ seg på sci-fi. For All Mankind var et av de første originalprogrammene på nettverket, og det er fortsatt en av de beste. Selv i et år som ser ut til å bli tettpakket med sci-fi, håper jeg For All Mankind bryter gjennom og blir det populære fenomenet det fortjener å være.