Dette vitenskapelig nøyaktige sci-fi-showet er egentlig ikke vitenskapelig nøyaktig, og det er greit

The Expanse er en sci-fi-serie som gikk i seks sesonger på SyFy og deretter på Prime Video, hvor du kan strømme hele serien akkurat nå. Det er et fantastisk drama som foregår i en fremtid der menneskeheten har kolonisert både Mars og asteroidebeltet. Politisk splittelse bygger seg opp mellom disse forskjellige fraksjonene, og våre hovedpersoner prøver å hindre at situasjonen eskalerer til åpen krig.

Showet har fått et rykte for å være vitenskapelig nøyaktig, og det er sant at The Expanse prøver hardere enn, for eksempel, Star Wars eller Star Trek å holde ting plausibelt. Men selv forfatterne av The Expanse-bokserien, James S.A. Corey, innrømmer at disse elementene stort sett er overfladiske. Generelt sett er The Expanse en annen urealistisk sci-fi-romanseopera, og det er greit.

Kreditt der den skyldes

The Expanse prøver i det minste å fremstå som realistisk

The Expanse tar romreiser mer seriøst enn mange historier i sjangeren. For eksempel, i Star Trek-universet, er kommunikasjon over rommet øyeblikkelig uansett hvor mange millioner mil mennesker er fra hverandre, noe som bortforklares med snakk om å sende meldinger gjennom en "subspace-dimensjon." I The Expanse må meldinger reise over enorme avstander, noe som betyr at det kan være lange dager når man kommuniserer mellom for eksempel Jorden og Mars. Det kan være viktig for plottet, siden karakterene må gjette hva som egentlig foregår mens de venter på at solid informasjon skal krysse tomrommet.

The Expanse forklarer også hvordan det kan være kunstig tyngdekraft på et lite skip som Rocinante, som akselererer til omtrent midtveis gjennom reisen fra punkt A til punkt B før det "snur og brenner," snur seg rundt og fyrer opp thrusterne i motsatt retning, noe som skaper drivkraft-tyngdekraft og hjelper skipet med å bremse gjennom det lange vakuumet i rommet. På romstasjoner skaper massive roterende strukturer kunstig tyngdekraft gjennom sentrifugalkraft. Hvis folk beveger seg mot eller bort fra rotasjonssenteret, vil de oppleve en sideveis kraft. Det er et eksempel på Corioliseffekten, som vi ser i aksjon i videoen ovenfor der en karakter heller en drikke i et glass og vannet bøyer seg i rommet.

Så The Expanse gjør en innsats, noe som blir satt pris på. Men i en Reddit AMA i 2013 innrømmet James S.A. Corey at innsatsen bare går så langt. "Å herregud, den harde SF-merkelappen skremmer oss skikkelig," sa de (James S.A. Corey er egentlig to personer, Daniel Abraham og Ty Franck). "Vi prøver ærlig talt ikke å lage hard SF. Vi sikter mot plausibilitet. Noen få plausible detaljer som får alt annet til å føles ekte og levende. Disse detaljene kommer fra vårt svært amatørmessige nivå av lesing om faktiske romferder og ny teknologi."

The Expanse er faktisk ikke vitenskapelig realistisk

Det er bare tegnet på den måten

Når du ser forbi overflaten, er det mange måter The Expanse ikke tåler vitenskapelig gransking på. Skip i denne verdenen drives av «Epstein-motoren», en fusjonsmotor som på en eller annen måte er i stand til å produsere høy skyvekraft over lange perioder uten et enormt behov for drivstoff. Og selv om en motor som det ville produsere mengder med varme og stråling som ville sette mannskapet i fare, blir disse bekymringene stort sett avfeid.

Så er det en enhet som kalles en resirkulator, som kan bryte ned nesten enhver type materie og bygge den opp til noe annet nesten umiddelbart, egentlig The Expanse's versjon av Star Trek's replicator. Det er ikke slik at en slik enhet ikke kunne være mulig på et fjernt tidspunkt i fremtiden, men effektiviteten til resirkulatoren virker ute av takt med andre teknologier i The Expanse. For eksempel har vi oppfunnet en maskin som kan gjenskape selve materien, men denne fremtiden mangler stort sett avansert AI, robotikk eller nanoteknologi.

Det er andre ting som tydelig gjøres for å øke dramatikken, som måten showet bringer romskip tett sammen for kampscener selv om det er mer sannsynlig at de ville holde seg langt fra hverandre, eller hvordan du av og til hører lydeffekter i stille dyp i verdensrommet. På en måte gjør forsøkene The Expanse gjør på å være vitenskapelig nøyaktige disse glippene mer tydelige. Hvis du ser på noe som Star Wars, hvor karakterer kan løfte ting med tankene ved hjelp av Kraften, bryr du deg egentlig ikke når andre deler av historien heller ikke er realistiske. Men hvis The Expanse har en rimelig forklaring på kunstig gravitasjon, undrer du deg over hvorfor den ikke kan klare det samme når det gjelder motorteknologi.

Vitenskapelig nøyaktighet er overdrevet

The Expanse beviser det

Når det er sagt, er showets rykte for vitenskapelig nøyaktighet stort sett uberørt, så det ser ut til at det gjorde det det prøvde å gjøre: inkludere nok plausible detaljer til at folk ikke ville bry seg så mye om alle tingene som ikke er realistiske. Det er et trikse, og det fungerte.

"Hard SF har mye matematikk. Vi ble fortalt at det ikke ville være noe matematikk. Vi er forfattere," spøkte James S.A. Corey i den Reddit AMAen. "Men spøk til side, vi liker menneskelige historier og eventyr mer enn vi liker uttømmende undersøkelse av teknologi eller ideer. Det er plass for begge typer verk i sjangeren, håper vi. Space Opera, den typen vi skriver, handler om følelser."

Poenget med denne ironien er at de fleste sci-fi-historier ikke trenger å være vitenskapelig realistiske for å være gode. The Expanse prøver litt hardere enn andre, men til syvende og sist er grunnen til at den fortsatt er elsket i dag den samme grunnen til at ethvert show får en følgerskare: karakterene er relaterbare, dramatikken er gnistrende, og innsatsen er høy. Det er et spennende, godt skrevet show, uansett om det er nøyaktig eller ikke.

For de som krever matematikk

De fleste sci-fi-serier som regnes som "vitenskapelig nøyaktige" er som The Expanse: det er noen få detaljer som peker mot vitenskapelig grundighet, men de er mest overfladiske. Selv Gattaca, som NASA utpekte som den mest vitenskapelig realistiske filmen noensinne, har noen overser.

Når det er sagt, finnes det noen mer hard sci-fi-historier der ute for folk som er interesserte. Vurder den vitenskapelige romanen Dichronauts fra 2017 av Greg Egan, satt i en verden med merkelig fysikk som Egan faktisk gjorde matematikken for å finne ut av. Eller det er Kim Stanley Robinsons Mars-trilogi, om den langsomme terraformeringsprosessen av den røde planeten, som har blitt rost for sine detaljerte beskrivelser av ingeniørkunst og areologi.

Om noen av disse verkene noensinne vil bli gjort om til en realistisk film eller serie, er et helt annet spørsmål.