Hver science fiction-serie akkurat nå sier at menneskeheten er dømt, men dette mesterverket er uenig

Den 1. april lanserte NASA Artemis II, en bemannet oppdrag rundt månen som delvis er designet for å oppdage potensielle landingssteder. Dette legger grunnlaget for et fremtidig bemannet oppdrag til overflaten, og kanskje til og med byggingen av en base på et tidspunkt senere.

Bare forestill deg: menneskeheten som bor på Månen. Det er en berusende idé som får folk til å bli begeistret for vitenskapelig fremgang, noe som er litt sjeldent i en tid hvor mye vitenskapsnytt handler om, la oss si, kunstig intelligens som truer jobben din, eller klimaendringer som akselererer til det punktet hvor det nesten vil være umulig å reversere. Kanskje den typen nedslående vitenskapshistorier forklarer hvorfor så mye av populær science fiction i dag er så pessimistisk... med ett stort herlig unntak.

Den dystre tilstanden til moderne sci-fi

Vi er alle fortapt. Nyt showet.

Pessimistisk sci-fi er ikke noe nytt; Planet of the Apes forutsa at menneskeheten ville tape mot intelligente aper allerede i 1968. Men det er slående hvor mange populære sci-fi TV-serier i dag som spår dystre fremtider for menneskeslekten. I Silo på Apple TV+ må restene av menneskeheten bo i underjordiske bunkere etter at en katastrofe har forgiftet overflaten. Over på Hulu starter Paradise med omtrent det samme premisset. Black Mirror har fortalt advarende historier om de moderne vitenskapens grusomheter siden 2011, og Severance er satt i et merkelig sideveis univers hvor det amerikanske næringslivet bruker avansert teknologi til å omgjøre hjernene våre. Selv Fallout, en serie som i det minste har en ironisk lystig tone, foregår fortsatt i en utbrent post-apokalyptisk ørken, som er alt som gjenstår av verden etter at vi har sprengt den.

Science fiction er ofte satt i fremtiden, men reflekterer våre følelser om nåtiden, og akkurat nå ser det ut til at vi føler oss urolige. Og det blir ikke mye bedre hvis vi ser mot stjernene. Netflixs 3 Body Problem er en av de smarteste sci-fi-seriene som går i dag, men det finnes ingen frelse ute i verdensrommet, bare utenomjordiske som vil knuse oss som insekter.

Men ting kan være i ferd med å endre seg. Project Hail Mary er en ny film som skildrer en hjertevarm første kontakt med en fremmed rase, og den er en stor suksess på kino. Og så har vi For All Mankind, den beste (og mest optimistiske) sci-fi-serien som ingen ser på.

For All Mankind er det sjeldne inspirerende sci-fi-showet

Vi er uten grenser

For All Mankind begynner med en hendelse som mange ser tilbake på som et eksempel på en tid da folk kom sammen for å feire en vitenskapelig prestasjon: månelandingen i 1969. Artemis II-oppdraget kanaliserer litt av den glemte optimismen i dag. For All Mankind spør: hva om vi tok med oss den gode stemningen helt inn i nåtiden?

Showet er satt i en alternativ tidslinje der romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen aldri tok slutt. Ved slutten av første sesong har vi allerede bygget et fungerende habitat på Månen, noe ingen har klart å gjøre i vår verden selv over 50 år senere. I sesong 2, som finner sted i 1983, har flere land ordentlige baser der oppe. I sesong 3, som foregår tidlig på 1990-tallet, lander vi på Mars. Og i den femte sesongen, som nå sendes på Apple TV+, har vi begynnelsen på en blomstrende sivilisasjon på den røde planeten.

Den ledende ideen til For All Mankind er at et uavbrutt kappløp om rommet resulterte i teknologiske gjennombrudd som ikke ville vært mulig hvis verdens regjeringer ikke hadde lagt vekt på romforskning. Karakterer som Ed Baldwin (Joel Kinnaman) og Margo Madison (Wrenn Schmidt), som begge starter serien som 20-åringer i første sesong og nå er i 70- eller 80-årene, bøyer sin vilje mot dette målet, og ved å gjøre det forbedrer de menneskehetens kår. Etter hvert som tiden går, bytter serien ut eldre karakterer med yngre, noe som gir en følelse av bevegelse og forandring. I For All Mankind har vi videosamtaler på 90-tallet og vi utvinner asteroider på 2010-tallet. Disse målene er langt mer inspirerende enn «vi vil gjøre AI-teknologi så god at den vil erstatte de fleste menneskelige arbeidere innen fem-ti år.» Alt dette gjør at det å se For All Mankind blir en oppløftende opplevelse snarere enn en stressende en.

Selv For All Mankind har begrensninger

Det er ikke bare solskinn og regnbuer ute i verdensrommet

Dette bør ikke antyde at karakterene i For All Mankind ikke møter vanskeligheter. De kjemper mot byråkrater, håndterer grådige selskaper, og takler geopolitisk konflikt mens de prøver å balansere på en line inn i fremtiden. I den nåværende sesongen må karakterene håndtere spøkelset av AI som erstatter jobber, omtrent ti år før vi alle må tenke på det.

Men det er en følelse av at alt til slutt vil ordne seg, og at vitenskapelig fremgang til syvende og sist vil hjelpe snarere enn hindre menneskehetens fremgang. Ærlig talt kan For All Mankind noen ganger føles litt naiv i sin insistering på at teknologi vil drive menneskeheten fremover, men det er fortsatt oppfriskende når så mange andre serier ser ut til å insistere på at den er bestemt til å ta oss ned en farlig vei.

Gå tilbake til håpløshet

Spørsmålet er: vil For All Mankinds mer optimistiske framtidsvisjon varsle en endring i science fiction mer generelt? Ser man på noen av de nye sci-fi-seriene som kommer, sannsynligvis ikke. For eksempel jobber Apple TV+ med en adaptasjon av Neuromancer, en klassisk cyberpunk-historie satt i en dystopisk verden hvor bedriftsinteresser undertrykker vanlige mennesker, noe som føles som det vil passe bedre til dagens engstelige øyeblikk.

Men det hjelper bare For All Mankind til å skille seg ut enda mer. Det ble avslørt tidlig i april at serien vil avsluttes med sin sjette sesong, noe som betyr at det er en sesong igjen etter den nåværende femte. Hvis du ikke har sett serien før, har du en lang, forhåpentligvis inspirerende reise foran deg. Det har aldri vært et bedre tidspunkt å hoppe på raketten og ta reisen.